Tillit, tvil og selvransakelse i morgensola.
Av og til hører jeg folk som sier – ”Jeg har full tillit til at alt blir som det skal”.
Før kunne jeg faktisk være tilbøyelig til å tro på det utsagnet, men i dag er jeg nesten hundre prosent sikkert på at folk som sier akkurat det der enten lyver, fraskriver seg ansvar eller er veldig ubevisst på egne tvilsfølelser.
Kanskje provoserer jeg noen nå, det er absolutt ikke min hensikt. I dag følte jeg bare for å skrive litt om hvor himla vanskelig jeg synes det kan være å leve i full tillit.
Jeg skal gi deg et lite eksempel fra dagen i dag:
_________________
I dag hadde jeg en fantastisk bra plan om at jeg skulle få gjort mye arbeid med mitt nye onlinekurs som jeg holder på å sette opp. Bare én kundeavtale på morgenen og resten fokusert jobbing med kurset. Tidlig opp og motivert for dagen. Bare få ungene på skolen så er jeg klar. Alt er som det skal være – Perfekt.
Dagen er ikke mange minuttene gammel før ”alt rakner”. Min eldste datter på er en blåkopi av sin mor på mange måter, godt utrustet med emosjonelle sensorer og med en sterk egen vilje. Denne morgenen ”braser vi sammen” i en diskusjon som for det første raserer hele framdriften av alle morgenens gjøremål og for det andre resulterer i at min arbeidslyst og motivasjon fullstendig faller til jorden. Egentlig var ikke tema for diskusjonen noen Big Deal, men jeg blir veldig bevisst på at følelsene jeg sitter med etter denne diskusjonen indikerer en større saksbehandlingsfeil fra min side. Jentungen min er i lei seg og fullstendig i vranglås. Jeg er en blanding av lei meg, frustrert, sint og oppgitt, og i løpet av noen få minutter er absolutt INGENTING som det skal være.
Hva var det som skjedde?
Hva gjorde jeg feil for å få dette utfallet?
Hva er det med denne ungen min?
Kommer vi til å ha dette problemet i fortsettelsen også?
Med en følelse av nederlag, fortvilelse og resignasjon klapper jeg igjen lokket på macen min. Napper med meg notatboka og meditasjonsmusikk og setter kursen til skogs.
Jeg innser at jeg ikke får gjort en dritt i dag, før jeg har funnet svar på noen av spørsmålene over. Jeg vet at svarene er å finne i meg sjøl, bare jeg våger å ta tak i følelsene og være dønn ærlig.
På en solvarm stein i skogen lukker jeg øynene og spiller at morgenens scenario for mitt indre øye mens jeg kjenner på alle følelsene som hørte til.
Iveren etter å komme i gang med deg superproduktive dagen min.
Utålmodigheten etter å få ungene avgårde på skolen.
I det jeg gjenopplever at jeg starter dagen til min datter ved å vekke henne gjenkjenner jeg en følelse i meg selv som jeg IKKE var bevisst på i gjerningsøyeblikket. Tvil ! Jeg tviler på at hun skal komme seg opp på første vekking og komme seg avgårde på skolen. Spinner jeg bittelitt videre på den der følelsen kjenner jeg meg både litt stressa og småirritert. JEPP! DER SATT DEN! – Saksbehandlingsfeil nr 1. Min emosjonelt smarte datter fanget selvfølgelig med en gang min følelse av tvil. ”Jeg tror ikke du klarer å stå opp nå” er jo ikke akkurat noe High Five å våkne til.
Andre og tredje gangs vekking. Mer og mer irritert og følelsen av maktesløshet kommer krypende. Hodet begynner å lete etter tvangstiltak av typen ”Hvis du nå ikke står opp, så kommer disse konsekvensene til å ramme deg”
AKKURAT JA – Der har vi saksbehandlingsfeil nr 2. Kontroll og konsekvenser er som kjent to svært effektive måter å drepe en hver form for motivasjon på, noe min datter seinere på dagen så absolutt kunne bekrefte.
Jeg forstår vel egentlig det der og da at jeg har tabba med skikkelig ut, og da kommer enda et sett med herlige sabotasjefølelser marsjerende rett inn i kroppen under ledelse av den urokkelige generalen ”Jeg strekker IKKE til”. Bak ”General Utilstrekkelig” kommer hele koblet ”Tviler på meg selv”, ”Jeg orker ikke mer”, ”Jeg kommer aldri i mål med jobboppgavene” osv osv – Saksbehandlingsfeil nr 3 er en klassiker: Springe rett inn i offerrollen og gi masse drivstoff til alt som er negativt.
Gratulerer – Alt er absolutt ikke som det skal være og jeg har absolutt null følelse av ro og tillit.
_______________
Denne morgenfortellingen kunne vært hentet fra ethvert hjem der det finnes trøtte tenåringer som skal opp og på skolen, jeg vet det. Historien er på ingen måte enestående og her er det mange som kan kjenne seg igjen.
Men mens jeg sitter på steinen der i morgensola og oppdager den ene saksbehandlingsfeilen etter den andre og parkerer den ene negative følelsene etter den andre med EFT forstår jeg sakte men sikkert at denne stille stunden til ettertanke her i skogen for meg er et av livets gyldne AHA-øyeblikk.
Følelsen av tillit ER i seg selv den emosjonelle forståelsen av at alt er som det skal være. Når jeg føler tillit ER alt som det skal være, selv om jeg diskuterer heftig med mitt elskede barn. Når jeg føler tillit ER alt som det skal være, selv om noen dager ikke blir helt som planlagt. Når jeg føler tillit ER alt som det skal være, selv om det jeg ønsker og drømmer om ikke er akkurat her og akkurat nå.
Det jeg har lært i dag er GULL. Det finnes ingen andre måter å gjøre denne erfaringen på. Selvfølgelig kunne jeg lest haugevis med bøker om barneoppdragelse, pedagogikk og tenåringers uransakelige sjelsliv. Men det hjelper ikke en dritt hvis jeg ikke forstår hva som skjer inne meg og i mine følelser. Det som skjer inni meg er meg, og mine følelser er signaler til mine barn – bevisst eller ubevisst.
Mange barn er særlig sensitive for andres emosjonelle tilstander. Sagt på en annen måte, de lar seg ikke lure av vår maske, eller forsøk på å skjule våre egentlige følelser. Ærlighet varer lengst, også når det gjelder følelser, også overfor oss selv. Selvransakelse i morgensola kan derfor være en bedre og mer produktiv start på dagen enn man kanskje skulle tro.
”Jeg har full tillit til at alt blir som det skal være” – Nei – den setningen gjelder beviselig absolutt ikke for meg. Jeg vakler fortsatt når det gjelder å leve i tillit, men i dag har jeg lovet meg selv og min kloke datter at jeg aldri skal slutte med å øve meg.
Ønsker deg en fantastisk og tillitsfull dag.
Alt ER som det skal være når du føler tillit.
Klem fra Sylvi Katrin
Legg igjen en kommentar